Grunnkurs for Hivpositive
Kurset er et pilotprosjekt ved Oslo universitetssykehus og et samarbeid mellom Infeksjonsmedisinsk avdeling , Lærings- og mestringssenteret og Pasientrådet. Kurset er basert på Lærings- og mestringssenterets prinsipper om brukermedvirkning og likemannsarbeid. Det vil bli gode muligheter for deltagerne å påvirke innholdet av kurset underveis.
Peter (50)
Fra å være en «vanlig» homse, ble jeg brått og brutalt en hivpositivhomse en høstdag i 1986. Hadde vært hos legen for en rutinesjekk og rent impulsivt bedt om en hivtest. Etter besøket var det hele glemt, ofret ikke blodprøven en tanke. Det var en sjokkarta opplevelse å få meldingen, totalt uventa.
Den påfølgende tida var traumatisk og preget av mye personlig slit og sorgarbeid der følelsene vekslet mellom håp og fortvilelse, å føle seg pestbefengt, føle seg utstøtt, å føle seg skitten fra innerst til ytterst, dette var ikke noe man kunne kurere bort. Hvordan komme gjennom dette?
Det er underlig hvordan man tilpasser seg slike utfordringer i livet. Mitt forhold til hiv har endret seg fra å representere bare død, elendighet og avsky, til å bli en integrert del av mitt nye liv med en fremtid med hiv. For meg brakte hiv inn nye muligheter. Hiv tok meg ut på mange nye spennende arenaer både her hjemme og i utlandet. Mitt engasjement i hivarbeidet har utvilsomt gitt meg styrke til å tråkke opp nye stier, å finne min egen vei mot å leve best mulig med denne kroniske infeksjonen.
Åpenhet
Å fortelle til venner og kollegaer gikk veldig greit, men familien? For meg var dette spørsmålet en av de helt store utfordringene. Det gjorde at jeg utsatte dette så lenge som mulig. Geografiske avstander mellom meg og min familie gjorde at vi ikke så hverandre så ofte, og dessuten var personlige forhold heller ikke vanlig samtaletema innenfor familien. Først etter ti år med hiv, ble det klart for meg at nå ville jeg ta sjansen på å fortelle mine foreldre det.
Da jeg tidligere fortalte om en annen hemmelighet, om at jeg var homo, skreiv jeg brev. Det opplevde jeg som en brukbar måte «å komme ut på». Denne strategien brukte jeg også denne gang, og det virket på samme måte. De reagerte vel som folk flest når man får høre at en av sine egne har en alvorlig sykdom. Men det var bra for meg å slippe å se dem i det de får vite om det, de kunne uforstyrret reagere på sin måte, jeg slapp å være der for å trøste. Seinere har de ikke spurt om noe, men de ser at jeg er frisk, har et godt nettverk og lever et godt liv, og da regner de vel med at «alt er i orden.» Jeg forteller dem heller ikke noe, slik det er sedvane i vår familie.
