Tom (35)

---

Den dagen jeg fikk min diagnose, gikk jeg hjem og gråt i flere timer før jeg tok meg selv i nakken og «tvang» meg til å fortsette livet som om ingenting hadde skjedd. Det var ikke lett fordi det var jo virkelig noe som hadde forandret livet. Samme kveld gikk jeg på byen (det var jo fredag) og prøvde å ha det koselig. Etter hvert som månedene har gått, betyr diagnosen mindre og mindre i det daglige, men jeg har blitt mye mer følsom for humørsvingninger. Har jeg en dårlig dag, tar jeg meg mye mer nær av en negativ kommentar.

Åpenhet

Jeg har fra første stund hatt et stort behov for at venner skal vite om meg. Men jeg har brukt mye tid på å velge ut personer jeg kan stole på at de ikke forteller det videre uten mitt samtykke. Å ha kontroll på hvem som vet, har vært det viktigste, og jeg har brukt en del tid på å fortelle dette slik at de forstår. Når jeg har fortalt om min status, har jeg sørget for å ha veldig god tid og at vi ikke blir forstyrret.

Sex og kjærlighet

Jeg tvang meg selv til å ha sex én uke etter jeg fikk diagnosen. Jeg husker ikke så mye av det, men jeg husker med hvem. Det var veldig viktig for meg å komme i gang igjen, for hadde jeg ventet i måneder, ville det bare blitt vanskeligere og vanskeligere. Hva angår kjærlighet, ser jeg det lettest å bli kjæreste med en annen positiv av flere grunner. Den viktigste for meg er nok det at vedkommende kjenner til hva det innebærer å være hivpositiv både fysisk og psykisk.

Hverdagen

Til å begynne med brukte jeg mye venner som støtte i det daglige, i tillegg til sporadiske samtaler med personalet hos Aksept. Det å fortelle andre om min situasjon var viktig terapi for meg. Heldigvis er det sånn for meg at det ikke nødvendigvis må prates så mye rundt diagnosen, det viktigste er å være sammen med andre i samme situasjon.